Kirken og kirkegården

Gudstjeneste i september 2008

Foto: Petter E. Johansen

Kirken

I 1860-årene gikk det en religiøs vekkelse over landet. Mange, også i Nordland, ble grepet av denne vekkelsesbølgen.

Handelsmannen på Skålvær på den tida, Anthon Christian Røring, var i førstningen ingen religiøs mann. Etter hvert som han ble mer og mer gjeldbunden, fikk større konkurranse fra andre handlende i området, ble eldre og med sviktende helse, dukket de religiøse interessene opp også hos han. Mange, spesielt større handelsmenn, hadde tatt initiativ til å få bygget kirker i nærheten av handelsstedet sitt. Dette skjedde bl.a. i Nordvika på Dønna, på Kjerringøy og senere på Hestad i Dønna.

På Skålvær, som var et sentrum for øyene i skjæringspunktet mellom Vega, Herøy, Alstahaug og Tjøtta, fantes det ingen kirke.  Over 1000 mennesker bodde i denne øyverdenen. For mange var veien til kirken på Tjøtta svært lang og farefull. Å bygge en kirke på Skålvær hadde derfor både økonomiske og religiøse årsaker.

I 1882 sendte Røring en henvendelse til Tjøtta herredsstyre om en eventuell kirke på Skålvær. Han ble også pådriveren til å få bygget kirken og gav gratis grunn til kirken og kirkegården.  Han lovet også fri frakt av kirkematerialene til øya. 

Innsamlingsarbeidet tok til. Lofotfiskere satte "kirkegarn". Inntektene fra disse ga de til kirken på Skålvær. Også mange linefiskere gav en dagsfangst til dette formålet.

Men selv fikk ikke Røring oppleve å se bygget reist, han døde plutselig i romjulen 1885. Hans kone, som var en meget hadlekraftig og vel ansett dame, tok styringen over handelsstedet og kirkeprosjektet, godt hjulpet av sønnen Fritjof.

Det ble dannet en kirkekomite, og i 1888 fikk kirkekomiteen beskjed om at den gamle annekskirken på Malm, i Beitstaden i Nord-Trøndelag, skulle erstattes av en ny kirke.

Fridthjof Røring, fikk fullmakt, reiste sørover og kjøpte kirkematerialene.  For 650 kroner ble han eier av en kirke!

Veggene og taket var i god stand, til resten måtte det skaffes nye materialer.

Kirken ble straks revet, og materialene ankom Skålvær i september samme år.

Kirkens byggmester ble snekker Nils Kristian Andersen, Tjøtta. Det ble skrevet kontrakt om at kirken skulle oppføres med full innredning, maling og materialer, for 2050 kroner, innen august måned 1889. Før årsskiftet var kirken under tak.  Den ble oppført i sin gamle stil, men med en del mindre forandringer.  Det ble lagt nye gulv, utvendig bordkledning og innvendig paneling. Da kirken stod ferdig, hadde den kostet kr. 7.404,33, og kirkens gjeld beløp seg til kr. 3.528,26.

Kirken og kirkegården ble innviet fredag den 6. september 1889.

Kirken ute i havgapet ble et seilingsmerke og et populært samlingssted for befolkningen. Det ble bestemt at det skulle holdes 11 gudstjenester årlig på øya, en ordning som ble videreført helt opp til nyere tid.

Kirkesøndagen var den beste anledningen til å møte sambygdinger og til å høre og fortelle nytt. Båter kom fra øyene omkring, på grunn av geografien soknet også folk fra Brasøy, Husvær og Sandvær til denne kirken. Folk stakk inn på naust og brygger og skiftet til kirkeklær før gudstjenesten tok til. Etterpå tok de seg god tid til å prate sammen, og kanskje til et besøk på kafeen i bårstua. Kirken har ca. 200 sitteplasser. Det var ikke uvanlig at plassen ble for liten, og at noen av de kirkesøkende måtte slå seg til ro på kirkebakken.

Charlotte Røring, enke etter Anthon Christian Røring, fikk like etter at kirken var innviet, tinglyst en erklæring om at hun og kommende eiere ikke må "drive søndagshandel eller udskjænkning av øl, vin eller spirituøse drikke paa dager før den dag, hvorpaa gudstjeneste afh. paa Skaalvær". Dette sier mye både om handelsstedets og om folks forhold til alkohol i forbindelse med kirkegang! I en bibel, som fortsatt ligger i kirken, har hun nøye beskrevet prosessen omkring ”Kirkens tilblivelse og innvielse”.

Gjennom mange år har kirkespiret vært prydet av en "basunengel", maken til den som finnes på Alstahaug kirke. Smed Martin Ryan fra Skålvær var mester for den første engelen. Vær og vind har bidratt til at det nå er tredje generasjon engel som pryder spiret.

Kirken fikk orgel i 1931. Før den tid ble smeden Martin Ryans husorgel benyttet.

Inntil den nye kommuneinndelingen ble gjennomført på 1960-tallet hørte Skålvær til Tjøtta kommune. Kirken ble allerede fra starten av betjent av prester fra Tjøtta, Alstahaug, Herøy og Vega kommuner.

Folketallet på øyene gikk tilbake, og folk brukte ikke lenger kirken som samlingspunkt i samme grad som før. Kirkesøkningen ble dårligere, og etter hvert ble antall gudstjenester redusert.  De siste årene har det vært holdt bare en eller to gudstjenester på sommeren.

Kirkegården           Teksten på tavlene finnes HER

Også kirkegården er et resultat av handelsmannens initiativ.

Kirkegårdsgrunnen var svært vannholdig, noe som førte til at man ofte måtte holde kisten nede ved hjelp av stenger under begravelsesseremonien og inntil graven var kastet igjen. Dette var en av årsakene til at kirkegården bare rent unntaksvis ble benyttet etter 1913.

Siste begravelse fant sted i juni 1940, da en ung jente fra Husvær ble begravd der. På grunn av krigshandlingene og faren ved å reise til Alstahaug kirke, ble begravelsen foretatt på Skålvær.

Det hendte ofte at selve begravelsen ble foretatt uten at det samtidig ble foretatt jordfestelse. Denne del av begravelsesritualet ble foretatt senere, gjerne på en ordinær prekensøndag, når presten allikevel skulle til Skålvær.

Fra flere av de som har fjerne familiemedlemmer begravd på Skålvær har det kommet ønske om å få satt opp en enkel tavle med navnene på de som er begravd der. Velforeningen fulgte opp denne anmodningen. Etter å ha samlet opplysninger fra kirkebøker og protokoller ble det satt opp en tavle med navnene på de 140 personene som er begravd på den lille kirkegården.

Nytt gjerde og portal også kommet på plass, nedsunkne graver er påfylt og støtter har blitt rettet opp.

Historien om kirkemedhjelper P. Jonaso.

Minneskrift over omkomne på sjøen i tidligere Tjøtta kommune.

Teksten som Charlotte Hardine Røring skrev i den gamle bibelen som tilhører Skålvær kirke.