Forfall og fraflytting

Skålvær sett fra sørvest på slutten av 1960-tallet. Vi ser at en del av bygningene i det gamle gårdstunet ennå står. Foto: Steinbjørn Mentzoni

Den best dokumenterte delen av Skålværs historie handler selvsagt om det vi kan kalle hovedgården. Men Gården, som hovedeiendommen ble kalt til daglig, var ikke alene.

I løpet av 1900-tallet ble etter hvert alle husmannsplassene frikjøpt (i henhold til lov) og disse levde sitt liv nokså uforstyrret av hovedgårdens skjebne. Noen av plassene hadde ei ku eller to, eller noen sauer og høns. Andre satset mer på fiske.

Etter andre verdenskrig og fram til 1970-tallet vokste det opp flere store barneflokker på Skålvær. Disse gikk på internatskole i Skogsholmen, i likhet med ungene på en rekke andre øyer i området. Skolen i Skogsholmen ble tatt i bruk i 1941, før det var det forskjellige ordninger. Først på 1900-tallet var det en del omreisende lærere som underviste noen uker på hvert sted. For øvrig ble skolebarn innkvartert privat på de øyene der det var skole.

Hovedgården kvittet seg med melkekyrne i 1959 og dette førte til at øyas beste slåtteland ble ledig. Noen av småbrukerne på øya benyttet anledningen til å kjøpe gras på rot fra eieren, noe som førte til en økning av antall melkekyr på småbrukene i en periode. Melk ble sendt i transportspann med lokalbåtene til meieriet i Sandnessjøen. Slike forsendelser gikk ikke alltid så bra uten kjøling på varme sommerdager. Om sommeren gikk de fleste melkekyrne på beite på småøyene omkring heimlandet, slik at man måtte i båt for å melke dyrene morgen og kveld. Den siste hesten som tilhørte gården ble sendt fra øya i levende live i 1960 eller deromkring.

Båtruta til Skålvær ble utført av en rekke fartøyer og etter forskjellige ruteplaner. Modernisering av båtene i Helgelandske førte til store forbedringer. I 1968 Kom MS Prestøy som kortet inn reisetiden tydelig, og riktig fart i sakene ble det da hurtigbåten MS Råsa kom i 1979. En dramatisk brann i september 1960 førte til at dampskipskaia, med kaihus og ei smie like ved gikk tapt. Ny kai ble bygget opp og var i bruk i mange år. Da denne etterhvert ble i dårlig stand ble nåværende kai anlagt på et gammelt fundament litt lenger nord. Denne er i flere omganger forbedret og er fortsatt i bruk.

Skålvær og nærliggende steder fikk strøm høsten 1963. Dette trodde man skulle føre til at folk ble boende i utkanten. På 1960 tallet var det til og med noen som flyttet til Skålvær, fra mindre øyer som ikke hadde strøm, rutebåt og postkontor. En av innflytterne etablerte et lite båtverksted, og en stund var det tro på at skålværsamfunnet fortsatt var liv laga, men optimismen var ikke langvarig.

Ved kommunesammenslåing i 1965 ble Skålvær, som før hadde tilhørt Tjøtta kommune, overført til Vega. En del av innbyggerne på øya var sterkt uenig i den ordningen. Og til slutt ble det bestemt at Skålvær skulle tilhøre Alstahaug kommune fra 1. januar 1971.

Teksten fortsetter under bildet

Det siste som var igjen av gårdstunet, fotografert sensommeren 1972. Det ser ganske bra ut fra denne siden, men på baksiden er tilstanden mye verre. Foto: Arnt J. Johansen.

I 1971 ble hovedeiendommen solgt til en privatmann, men Alstahaug kommune brukte sin forkjøpsrett og fikk omgjort handelen. Eiendommen ble senere statlig sikret friluftsområde. Bygningene som stod igjen ble solgt eller gitt bort, og etter få år var det bare tuftene igjen etter handelsstedet. Butikken, fjøsen, kaiskuret og kaia var det eneste som var igjen, med også disse stod for fall.

Etter hvert ble det slutt med dyr også på småbrukene. De to siste kyrne på Skålvær ble slaktet høsten 1974. Likevel gikk livet sin gang på Skålvær i noen år. Lokalbåtene gikk fortsatt, og postkontoret som tidligere hadde vært i butikken, var overtatt av Haldis og Einar Nilsen, som også driftet telefonstasjonen og ekspederte lokalbåtene. Etter at de flyttet i 1984 måtte de få eldre menneskene som var igjen, hente sine tjenester i Hestøysund, Brasøy eller Sandnessjøen.

Til sist ble det umulig for gamle mennesker å bo på Skålvær, og fra midt på 1980-tallet var det bare en person tilbake. Han holdt imidlertid ut på øya til han døde i 2007.