Nærmest ved en tilfeldighet ble det oppdaget at et vanlig magnetkompass oppførte seg underlig oppe på Hundtua, og det kan ha sin naturlige forklaring.

Flere steder ute i øyan ble det på 1800-tallet foretatt leting etter mineraler. På Slåtterøya, nord av Skålvær, er der tydelige spor etter denne letevirksomheten. I Norges Geologiske Undersøkelsers rapport heter det blant annet:

"Paa Slaaterøy har der vært skjerpet (gravd eller sprengt for å finne malm) på magnetitt: Sammen med jernmalm opptræder svovelkis og litt kobberkis. Forekomsten synes saavidt lovende, at den fortjener en nærmere undersøkelse."

Det kan synes som at det ikke bare er på Slåtterøya at der finnes magnetiske materialer i grunnen. På Hundtua, like i nærheten av veiviseren, får man ganske kraftige utslag på et magnetkompass, På det mest ekstreme peker nord-pilen i retning Lånan. Det vil si et utslag mot vest på bortimot 110 grader.

Også ved leteområdene på Slåtterøya gjør kompasset utslag, omkring 60 grader, uten at det er foretatt noen grundig kartlegging. 

Også på vestsiden av Tåvær ble det lett etter malm, men resultatet var heller magert.

I tiden 1862 – 1870 tok bergensfirmaet O. G. Olsen ut svovelkis i to gruver på den nordøstre del av Buøya vest for Austbø. Virksomheten var så omfattende at det ble drevet handel på øya. Siste skipslast svovelkis ble skipet i 1892.