Sk�lv�r Velforening logo
Home     Gallery     Guestbook     News     Sitemap     Contact


Latest news:
Kommer tilbake i 2025
16th of October 2024 5:17 PM
Årets største og mest omfattende besøk i Skålvær kan...
» Read more..

Trekning lotteri 2024
(2024/Sep/29)
På sopptur i Skålvær
(2024/Sep/18)
Besøk mot slutten av sesongen
(2024/Aug/18)

» More news..

You are visitor nr 438 268
since 2011/Feb/07



 

Oddvar Lisø i Mosjøen har kommet over en artikkel som stod i Verran menighetsblad november 1974 og vinteren 2007. Ettersom dette har mye å gjøre med Skålværs historie gjengir vi derfor fortellingene slik som de var nedskrevet den gang. Oddvar Lisø mener at bispevisitasen som skildres måtte være 13. september 1970 ved biskop Bjarne O. Weider.

 

 

Gamle Malm kirke - Skålvær kapell

 

Skrevet av Magne Kjerkreit.

 

Lenge hadde jeg drømt om å se øyriket på Helgeland, og da bl.a. for å oppleve en gudstjeneste i Skålvær kapell, gamle Malm kirke, som ble solgt og fraktet dit i 1886. Karl K. Vada fortalte meg en gang at han som barn husket de sa at nå kom jekta med gammelkirka ombord ut over Ramberggrunnen.

 

Jeg ante ikke hva prestegjeld Skålvær var underlagt, og sendte brev med adr. Soknepresten i Alstahaug, for å få rede på når det var gudstjeneste på Skålvær. Det kom brev tilbake fra soknepresten i Tjøtta, hvor han bl.a. fortalte at det 13. september var gudstjeneste med bispevisitas på Skålvær, og min kone og jeg var velkomne til å bli med dit da.

 

Det går bispeskyss med stor skøyte fra Tjøtta kl. 15.00 med beregnet ankomst Skålvær ca. kl. 16.30, etter anløp av Hestøysund. Det finnes ingen rutegående trafikk som passer.

Skålvær kapell ligger som el seilmerke, ved den gamle skipsleia, hvitmalt og vakkert. Det en gang så store og sentrale handelsstedet Skålvær er i dag et sted hvor man bare aner fordums storhet», skrev presten.

 

Det passet oss utmerket å være på Skålvær den 13. Og om morgenen den 12. starter vi med Tjøtta som mål. Om kvelden stod vi på Tjøtta og skulle finne tak over hodet for natten, men kunne bare konstatere at det ikke fantes overnattingssted der. Jeg hadde teft av at det var ordnet for overnatting i prestegården, men den utveien ville vi nødig benytte oss av, da vi ante at både bisp og prost, kanskje med bispinne og prostinne på kjøpet, var der.

En mann pekte ut et hus for oss hvor vi kunne spørre. Med vi holdt på å leite oss fram dit, var det en mann som slo opp vinduet og spurte hva det gjaldt. Jeg hadde ikke annet å gjøre enn å legge korta på bordet og si som det var. Mannen snudde seg rundt, og jeg skjønte at han konfererte med «regjeringen». Så bad han oss komme inn. På trappa møtte de oss, hun og han, vel for å ta en titt på for noen rare dyr som var ute og gikk. Det endte med at vi skulle få hus der.

Vi satt inne i stua og pratet en stund. Jeg bemerket at til•navnet Kvænild virket trøndersk. Ja, slekta nedstammet fra Trøndelag. Hun var fra Lysøysund, og vi hadde felles kjente der. – Hvorfor de så var havnet på Tjøtta? – Ja, sa mannen , jeg har jo jobben min her! Hva for jobb? Han var distriktslege på Tjøtta! – Der kom vi ikke bort! Presteboligen var så å si nærmeste nabo.

 

Etter en god natt våknet vi opp til en strålende dag. Tindrende sol fra en skyfri himmel. Det var alt for fint til at det kunne vare dagen til endes, men det gjorde det altså. Det stod i avisa at det var visitas i Tjøtta kirke den dagen, men det stod ikke tid. Det var skolebarna og lærerne som var innkalt dit. På måfå kjørte vi opp til kirka, og der var de allerede i full gang. Jeg gikk inn og satte meg, som tolleren, nede ved døra. Bispen gikk på golvet, snakket og spurte. Dr. Kvænild sa til meg om kvelden at skolebarna hadde blitt begeistret for bispen. Det hadde de så menn grunn til. Han snakket veldig godt, tok med seg en enkelt av dem opp til døpefonten, og snakket med dem der fra. En annen tok han alteret og snakket med dem derifra. Han sluttet med å si: – Så fin dag som i dag går vi ut på kirkebakken og synger fedrelandssalmen. Ved utgangen stod han og tok farvel med hver enkelt. Her fikk også vi den første kontakt med presteskapet for turen til Skålvær.

Vi tok oss en tur oppå fjellet like oppom kirkestedet. Der stod det ei støtte reist av bygdefolket til minne om forliste fiskere og sjøfolk fra Tjøtta. En dag som da var det ikke naturlig å tenke på sjøen «som ei glupande grav når den reiser seg vilt». Nei, «det var det dårunde hav som nå drøymer så stilt». Med klar himmel, uten dis, var det liksom ikke grenser for hva øyet kunne fange inn. Her var en nødt til ikke å spare på film, men bare dreie seg rundt og la avtrekkeren gå. En natur som dette opplever en landkrabbe ikke rett ofte. Sør- og Nord-Rosøya stengte for at vi kunne sjå ut til Skålvær derifra.

 

Lenger inne på Tjøtta reiste den store steinen på den russiske krigskirkegården seg merkbart opp fra terrenget, men der hadde vi vært oppom på en tidligere tur over Tjøtta.

 

Så er vi da vel ombord på «Gulskjær» fra Vega, bispeskyssen som skulle bære oss utover til Skålvær. Vi passerer Tjøttafjorden, og krysser skipsleia. Her synes ei være rent farvann, men staker her og der viser at farvannet likevel ikke er så rent. Ved anløp av Hestøysund minnes jeg hva presten skrev:

«Skålvær er i dag et meget avsides sted. På selve øya bor det vel ca. 25-30 mennesker. Den befolkningskonsentrasjon innen prestegjeldet som ligger nærmest Skålvær er Hestøysund, hvor det bor ca. 150 mennesker. I gamle dager var det Skålvær kapell som hadde den største kirkesøkning innenfor dette prestegjeldet. I annen rekke kom unekskirken i Vevelstad (Forvik), og til slutt hovedkirken. Kapellet er godt utstyrt med elektrisk oppvarming, pipeorgel, enkeltkalker, pene messeklær o.s.v. Det er et meget vakkert og velholdt gudsbus. Før var Skålvær kapell samlingssted for folk fra de tilgrensende øyene både i Herøy, Vega og Alstahaug».

 

Fra Hestøysund smøg vi oss fram gjennom et heller kronglet farvann. – Det skjæret der, sa presten og pekte, der grunnstøtte vi en gang. Den dunket nedpå et par ganger og så gled den av. Men det var ikke denne skøyta.

 

Snart så vi spiret på Skålvær kapell stikke som et spyd mot himmelen, og endelig kom den kvite kirka til syne. Vel ved kai kravlet vi i land, og gikk i gåsegang etter en opptråkket sti i den frodige grasveksten. Her var ruiner etter bebyggelse og en gammel, gammel hage med grove, knudrete trær og bærbusker. «Et sted hvor man bare aner fordums storhet». Jo, presten hadde rett!

 

Men mine tanker var like mye bakover i historien til et annet sted, til stedet Reit eller Reita i Malm, der vi aner at kirkestedet hadde sin opprinnelse. Det måtte være etter at det ble folk igjen i bygda etter Svartedauen. Det stod i hvert fall kirke der på l5OO-tallet. Der stod også muligens den katekestavla som nå heng på nordveggen i koret i den nyere Malm kirke. På slutten av 1600-tallet ble så denne kirken flyttet over til Bartnes. Presten slapp over sjøen da når han skulle holde gudstjeneste, det var vel rimeligere at menigheten hadde den umaken!

 

Teksten fortsetter under bildet.

 

Gamle Malm kirke som ble flyttet.

 

Et gammelt bilde av Malm kirke før den ble revet og fraktet til Skålvær. Der hadde kirken bare ett vindu på hver side av selve kirkerommet. Der var heller ikke våpenhus. Det ble lagt til da kirken ble gjenoppbygget i Skålvær.

 

Gamle Malm .. .

Det er grunn til å tru at denne kirken ble bygget på Bartnes ca. 1710. Det er i hvert fall det årstallet som er malt på de to våpenskjoldene på altertavla i den nåværende Malm kirke. Når de fikk ny kirke er det vel nær å tru at de også fikk ny altertavle. Nok om det, det er den kirka som ble flyttet til Malm ca. 1840. Eirik Valne malte da over altertavla i kvitt og gull. Likeså malte han og satte inn korsfestelsen og nadverden som nå er plassert på korets sydvegg. Solen med trekanten m.m som er plassert under koret, over korbuen, var også hans verk. Altertavlen ble i 30-årene tilbakeført til sin opprinnelige form og farge ved Ola Sæter.

Det var altså den kirken som ble bygget ny på Bartnes rundt 1770 som i 1886 ble solgt til Skålvær og fraktet med jekt oppover dit. En kan ikke nekte for at møtet med det gamle gudshuset hadde noe av historiens sus over seg, selv om det spenner over bare et halvt årtusen.

Bispen strakk seg enda et par årtusen bakover og hentet sitt utgangspunkt hos Esaias: Herrens munn har talt. For mitt indre øre lød Bjørnsons ord: «Hun tok oss ved hånden, og følge hun gav bort defra til kirken så stille og lav, hvor fedrene ydmykt ha, bøyet kne, og mildig hun sagde: Gjør I som De»

 

Her var de døpt, konfirmert, senere viet, og her var de gått til gudstjeneste, de siste av våre forfedre. Og her badde klokkene ringt over dem når de skulle vende tilbake til jord.

Apropos klokkene. Jeg syntes kirkeklokka på Skålvær, lignet svært på klangen i kirkeklokkene på Malm. Med det samme jeg nevner klokkeklangen kan jeg også nevne orglet. Det var ikke gammelt. Det virket brutalt, som havet i storm, tenkte jeg, når det leke, i fallene. Jørgensen (orgelbyggeren ) burde helst ha gitt noen av stemmene et noe mildere preg kanskje.

Det var så morsomt å sjå at kirkehuset var så godt vedlikeboldt. Sannsynligvis hadde det forbindelse med en mann der ute som gikk under navnet Kirken Selv. Kirka var så vidt jeg skjønte hans øyesten, og ære være ham for det. Under avslutningen kalte bispen ham ned fra orgelgalleriet (hvor han pumpet luft), til en samtale i kordøra. Der kom det fram at de hadde betalt kr. 600 for den gamle kirka i Malm. Bestefar til organisten hadde vært med å rive kirka her nede. Fullt ferdig hadde den kostet dem ca. kr. 2000. De var snille med dere der nede i Malm da, sa bispen.

 

Det er god grunn til å nevne at det var et vakkert gammelt kirkehus. Alterarrangementet var sikkert en kopi av alterarrangementet i hovedkirken på Tjøtta, Thorvaldsens Kristus med innramning av åttiårenes stilart?

Da vi kom ut av kirken om kvelden gled akkurat solen ned i havet mellom øyer og skjær langt der ute i retning av Flovær. (Det er dobbelt så langt fra Skålvær og vestover til Flovær ca, som fra Tjøtta til Skålvær).

Jeg fikk med en del bilder, både fra kirka og solnedgangen der ute. Det siste var en silhuett av kirka mot kveldshimmelen. Er det situasjonen for Skålvær kapell? Det er i så fall en vemodig tanke! Får håpe det ikke går slik!

 

 

Gammelprekestolen

 

Skrevet av  Leif Aalberg, kirkeverge i Verran.

 

Året 1885 ble Malmkirka bygd, og året etter innvind, sånn at det nå er nitten år siden vi hadde stort hundreårsjubileum. Den gamle kirka som ble frakta over sundet fra Bartnes, stod enda i 1885, men ble så solgt til Skålvær i Nordland. Prekestolen fulgte selvfølgelig med, men så hadde det sikkert blitt debatt, for noen ville absolutt ha den tilbake. Resultatet ble i alle fall at skipper Tellbert Brattbergåsen fra Beitstad, kom tilbake med den antagelig som returlass fra en Nordlandstur. Hvorledes innbyggerne i Skålvær reagerte, vites ikke, men en kan jo tenke seg til det. Prekestolen ble da plassert i tårnfoten i nykirka, og om den var en del oppdelt tok den jo alt for mye av plassen der oppe. Har spurt mange om hvorfor i all verden skulle de ha denne stolen tilbake. Det ble jo gjort ny prekestol til Malmkirka, og den gamle hadde jo tatt alt for mye plass der. Nesten enda rarere var at prekestolen bare ble stående nesten i hundre år i tårnfoten. Det er helt uforståelig at ingen på det åra prøvde å plassere den noen annen plass. Omsider fikk vi den ned på museet (Malmheim) Og kan vel i dag tilstå at jeg hadde mye av skylden for det, men vi har da i alle fall prekestolen.

 

Rapport om den gamle prekestolen laget av dendrokronolog Johannes Heir.

 

Rapport om datering av tømmer i Skålvær kirke av Johannes Heir.

 

Den gamle prekestolen som ble returnert.

 

 

 

 

 

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
MOB: +47 906 09 962
Bank account: 1503.46.90550
It took 0.1809 seconds to load this page.
Copyright 20©11 Skålværvel.no - All rights reserved
Design, layout and system: VegaDesign.net

Privacy Policy
Skålvær Velforening
Mølnhushaugen 37
8802 SANDNESSJØEN
Reg.nr: 994 504 053

Forgot your password?
 
   
Powered by Vega CMS (PHP) 6.0.3.1
- Professional design solutions -

Copyright © 2006 VegaDesign.net
- All rights reserved